Emma Langmoen og “Gjennom Glass”

Av Rebecka Nord ● 21. Sep 2020

In the summer circus artist Emma Langmoen was performing “Gjennom glass” at Ekebergsparken in Oslo.
Sirkunst’s Rebecka Nord went to see the performance and interviewed Emma about the project.

How did you get the idea for this performance? Did it have anything to do with the Corona-pandemic?
We are two people in the performance, violinist Inga Gorset and me. Inga and I grew up in the same neighbourhood and have known each other our entire lives. Nevertheless, even though we became professionals within different artistic fields, we never collaborated before.
Unfortunately, Covid put an abrupt stop to our plans, as performances and projects in other parts of the world fell through. This made me move back home, and we found out that we were both in the same place. Moreover, it turned out we had both been dreaming about performing in the local forest, now known as Ekebergparken Sculpture Park.

So the truth is that “Gjennom glass” (Through Glass) would never have happened if it wouldn’t be for COVID-19.

There is a glass pavilion in between the trees in the Ekeberg forest, an installation made by Dan Graham. The glass house a timely metaphor of the situation that were in: literally locked in, and only able to communicate and connect through a screen or at a distance. It also has amazing acoustics; Inga can play without any technical equipment. And it is surrounded by these beautiful old pine trees giving shelter to birds and squirrels and bats, and potentially acrobats.
We had found a space, we were inspired, and we wanted to provide an alternative to the art-streaming culture. Importantly we had the freedom to do so, we applied and received funding from the Norwegian Culture Fund and Oslo kommune.

What is it that you’re trying to give to the audience with this performance?
For me, “Gjennom glass” is about connecting. The two of us try to connect in different ways through this glass barrier, through dance and hearing each other in space, trying to give a hug through the wall. It is also about connecting to nature and our surroundings, seeing humans as part of something within a bigger frame. And it was about reconnecting as a group of people experiencing the same thing, at the same place, at the same time.

The heart beats of an audience sometimes synchronize. How is this supposed to happen when we each watch something at home on a screen?
With the performance, we invited the audience to be out in nature, and to open their senses. We also wanted to make something that doesn’t run over our natural surroundings, rather nature plays a big part. Everyone is free to watch the performance, close their eyes and just listen, or let their eyes follow a bird. However, this is still a collective experience. Some of the audience had a laugh about the struggles of reconnecting in corona times, and some shed a tear for the beauty of being free in nature. Personally, I felt very privileged to share, perform and meet, as I know many people have been totally cut off from live performance opportunities.

Is this part of your work with Acting for Climate?
Officially it is part of my work with Oslo Nysirkus (, of which I am the artistic director. Oslo Nysirkus has created two former performances with classical music and contemporary circus; “Symfoni og Sirkus” with the Oslo Philharmonic Orchestra, and “Tidstyven” with Bergen Philharmonic Orchestra. Even though “Gjennom glass” is on a much smaller scale, it is still about this meeting point between live music and circus, and finding equilibrium where the art forms are equally represented.

We do a lot of vertical dance on trees (“tree dance”) in Acting for Climate, and all my experience of that runs through our explorations in the company. We also work a lot site-specifically, and mostly out in nature. In Acting for Climate, our philosophy is that if you love something you will take care of it, and to love something you have to know it.
Many people don’t often take the time to look at the treetops. But when dancing on the trees their beauty merges with me.

Tell us a little more about Acting for Climate?
Acting for Climate ( is a performing arts company combining arts and environmentalism. We have a core crew of six artists and our producer, coming from contemporary circus, physical theatre, dance and music, and then we have a broader network of around 60 artists in Northern Europe and Canada. Our performances and workshops aim to inspire people to act for a more sustainable future.

This also goes for the way we do things practically, not just the artistic content. In 2019, we toured Northern Europe with a 34m long sail ship, played the performance “Into the Water” on the ship, and organized the free festival “Havnefest for klima” in the harbours. Performing on an old wooden ship creates a specific unique set of limitations and possibilities, from climbing the mast to being thrown overboard. Similarly, planning a tour when you are sailing gives a whole new perspective on time.

We have three different performance projects right now. We are recreating and touring our indoor production “KIME” in the Nordics, starting up the creation of our new forest show “Bark” (possibly toured by bike!), and we are creating the performance Branché in Montréal together with Barcode Circus Company. In addition, we are opening-up our network for more artists. Follow us on facebook and instagram to stay tuned.

Where do you like to draw your inspiration from?
Right now, I am inspired by sensory work. How will an acrobatic phrase change if I only focus on my sense of smell? Working in nature provides a lot of sensory input. Much more than what I experience when working in black boxes, where the goal so often is to remove all other sensory input.

I also really find inspiration in improvisation, and especially improvising with other people. In Gjennom glass, we are both improvising. This dialogue creates infinite possibilities for what can happen, and we feed off each  other’s input.
I also like to draw inspiration from what I care about in society, both as I think that as artists we have to comment on the changes we want to see in society. Also I feel this heals the split between the “artist me” and the person I am.
By doing political contemporary circus work, I connect my body, soul, mind, vision and passion, and it allows me to breathe and feel pride in being a circus artist.

Yet, at last, my dad (who is a musician and composer) has taught me some words of wisdom, which I believe to be the ultimate truth: “fuck inspiration – give me a deadline”. For me, there is nothing as productive as actually having a premiere, and to just throw out ideas and go for it.

Here you can see the trailer of “Gjennom Glass”.

(pictures taken by Max Weiby)

Gjennom glass

Jippi, vi har fått film! Her er en smakebit av forestillingen! Video: Max WeibyEDIT: Forestillinger 12. juni-5. juli 2020:"Gjennom glass" er støttet av Kulturrådet og Oslo kommune KulturetatenVisit Oslo, Turist i egen by, Hva skjer i Oslo, Hva skjer i Oslo

Slået op af Oslo Nysirkus i Tirsdag den 30. juni 2020

Sirkustelt – Ikke kun for klassisk sirkus!

Av Chris Pettersen ● 24. Mai 2020

Under designet av SIRKUNSTs nye nettsider, og i produksjonen av online-showet kom spørsmålet opp angående bruken av sirkustelt-grafikk. Noen i styret mente at mange av våre medlemmer ikke nødvendigvis identifiserer seg med dette (Trene på kulturskole -> gå på prepskole -> universitetsskole -> jobbe på teater/ kabaret).

Som ‘utvandrende’ artist fra Norge til Belgia har jeg sett mye sirkus siden jeg tok mine første steg på slakk line som seksåring. Jeg har sett forestillinger i telt, på teater, på gaten, i barnehager, på museer, i sirkusbygninger… Mitt første besøk på noe som ble kalt nysirkus var i 1997 på teaterfestivalen i Porsgrunn. Forestillingen het ‘På’, kompaniet var Cirkus Cirkör, forestillingen ble spilt i telt.

Da jeg flyttet til Belgia åpnet det seg en helt ny verden for mine øyne. I Sør-Europa er ikke sirkustelt synonymt med klassisk sirkus slik jeg har følelsen av at det er i Norge. Mange små og store franske, belgiske og tyske kompanier i kategorien ‘Nouveau Cirque’ turnerer med sine egne telt; Cirque Alea, Cirque Bouffon, Cirque Trottola, Akoreakro, Circus Flic Flac, Circus Monti for å nevne noen. Når Cirque du Soleil gjester Norge skjer det i Oslo Spektrum, men i Brussel, Berlin, Paris og andre storbyer foregår forestillingene i, ja du gjettet riktig, et sirkustelt! Sirkuslandsbyen som holder sted i Oslo og Sandvika hvert år, i samarbeid med norske Cirkus Xanti, setter opp tre-fire sirkustelt til rådighet hvert år. Forestillingene som spilles er kun nysirkus-grupper.

Sirkustelt i alle dets størrelser og fasonger er noe som fanger oppmerksomhet. Det er en stor bygning som bare er på plass kun liten stund. Det er noe magisk og fascinerende ved det hele. Det er et sted der det skjer fantastiske, spennende, rørende, vakre, morsomme og poetiske ting. Det er noe spesielt å gå inn i et telt og føle stemningen på kroppen.

Mitt navn er Chris. Jeg elsker sirkus i telt. Både klassisk sirkus og nysirkus!

Cirque du Soleil (Canada)

Circus Knie (Sveits)

Circus Monti (Sveits)

Cirque Bouffon (Tyskland)

Circus Flic Flac (Tyskland)

Cirque Arlette Gruss (Frankrike)

“Det får bära eller brista”

Av Rebecka Nord ● 8. Mai 2020

Rebecka Nord sitter i Sirkunst-styret og er for tiden aktuell med forestillingen “Det får bära eller brista”.
Her kommer noen av hennes tanker rundt skapelsesprossen av forestillingen:

Detta projekt började redan för många år sedan när jag började släktforska tillsammans med min mormor, jag såg plötsligt mig själv i ledet av starka kvinnor som levt i vår släkt.

Min mormors mormor Justina emigrerade till Amerika tillsammans med sina syskon, kom tillbaka själv och blev mamma till fyra döttrar. När hon var gravid med sin sista flicka, Nelly, dog hennes man och hon blev ensam med att försörja sina barn. Nelly var min mormors mor och min mormor hette Inga-Stina.

Det är dessa tre kvinnor ligger som grund till projektets tematik; vad kvinnor burit. Jag intervjuade min mormor om hur deras liv sett ut, vad bar de, vilka sysslor hade de och vad var deras glädjeämnen?

När jag själv blev mamma 2015 så kände jag ännu större samhörighet med de generationer kvinnor som på olika sätt kämpat och arbetat, burit och brustit innan mig.

Eftersom jag är parakrobat och har jobbat med att bära och att bli buren i tjugo år nu så föll det sig naturligt att vilja skapa en akrobatisk föreställning utifrån detta tema; kvinnors bärande genom historien.

Jag började skriva ansökningar för att få medel att skapa föreställningen och under ett tidsspann på tre år, en hel del avslag, nya projektpartners, en graviditet till (!) och en flytt till Norge så kunde jag slutligen säga; nu kör vi i gång. Detta var höst 2018 och vi planerade att starta skapandet vår 2019.

Nu hade projektet blivit ett Nordiskt samarbetsprojekt med starkt fäste i Skåne. Vi hade fått partners i fyra länder; Dynamo i Danmark, DansIt i Norge, Sorin Sirkus i Finland och Landskrona Teater i Sverige.

Jag hade efter många turer samlat ihop mitt drömteam av sex kvinnliga akrobater.

Det var viktigt för mig att varje person som anslöt till skapandet av denna föreställning skulle kännas helt rätt.

Akrobaterna skulle ha erfarenhet av parakrobatik och pyramider, men också vara i rätt åldersgrupp (runt 40 år) och ha livserfarenhet och gärna en krokig och bred karriär. Jag ville hitta kvinnor som kunde uttrycka både styrka och skörhet och som var beredda att arbeta hårt och kollektivt. Jag sökte ödmjuka och kärleksfulla människor som jag själv kunde tänka mig att arbeta med långsiktigt. Och det hittade jag!

Den första gången vi träffades var det viktigt för mig att lägga en bra grund för arbetet framåt. Vi delade vår livshistoria med varandra, när har vi känt oss starka och när har vi känt oss svaga? Hur ser vår relation ut med våra kvinnliga äldre släktingar? Våra mammor? Hur upplever vi vår egen roll som kvinna och/eller mamma? Vad bär vi? Vad är egentligen styrka för oss?

Vi diskuterade också våra mer eller mindre krokiga karriärer och de känslor av succé och nederlag som ofta ingår i detta krävande cirkusyrke. 

Detta öppnade upp till en väldigt ärlig process och genom hela skapandet av föreställningen har vi varit väldigt öppna med våra känslor och respekterat varandras mentala och fysiska upp och nedgångar.

Vid det här laget hade jag också regissör och kompositör med på turen. Kompositör Anna Cederquist började sin research med att leta folkmusik från artisternas hembygder, hon spelade också in vågor från Skånska sydkusten och tittade närmre på en sång som min mormors mor brukade sjunga för min mormor och som jag i min tur sjungit när jag var barn.

Regissör Åsa Johannisson var direkt intresserad av projektet och tematiken. Hon fastnade speciellt för kvinnans fysiska arbete och blev snabbt inspirerad av havet och åkern. Av ett långsamt bildspråk med bilder som gick in i varandra.

Vid denna punkt startar det verkliga arbetet med skapandet av föreställningen. Vi gör fyra residenser i fyra olika länder; på Dynamo i Odense, Danmark, på DansIt i Trondheim, Norge, på SorinSirkus i Tampere, Finland och på Landskrona Teater i Landskrona, Sverige. Är du intresserad av att veta mer om hur arbetet fortsatte följ mig på min blogg där jag kommer att lägga ut texter om hela processen:

– Ikke la en gammel tradisjon dø ut!

Av Erika Hågensen ● 24. Mars 2020

Det som skjer nå er så ufattelig trist, og alle blir på en eller annen måte rammet. I mitt tilfelle kjenner jeg det gjør ekstra vondt i sirkus-hjertet om dagen. Dette var meg for ett år siden. Jeg fikk gjøre dette nummeret hver eneste dag i 6 måneder. Jeg fikk se Norge fra ytterkantene, og jeg fikk møte utrolig mange mennesker som deler min sirkusglede. Jeg tenker hvor heldig jeg var, uten selv å vite det.

For meg var dette en drøm som kom i oppfyllelse og en erfaring jeg aldri ville vært foruten. For artistene i år, derimot, er dette et mareritt.

Vi har per dags dato kun to omreisende sirkus igjen i Norge: Arnardo og Agora. Siden september i fjor har de forberedt seg på en ny sesong, og nå skulle egentlig begge vært i gang med en ny turné. -Men slik blir det dessverre ikke.
At en pandemi skulle oppstå var nok ikke engang på topp 100 av bekymringer disse to sirkusdirektørene hadde før årets sesong.
I stedet står vognene rundt en tom plass, mens artistene er i forskjellig grad av karantene. Myndighetene har foreløpig avlyst alle arrangementer på uviss tid, fremtiden ser skummel ut. Og dersom disse sirkusene skulle få grønt kort til å reise på turné, vil folk tørre å komme på forestilling?

Det er en tøff jobb å leve som artist, og man er økonomisk avhengig av de oppdragene man får. Det er ingen som er tjent med et nedpakket sirkustelt.

Nå er det vinn eller forsvinn for sirkusene, en gammel tradisjon er i ferd med å dø ut.
Jeg håper virkelig de får hjelp til å reise seg igjen når alt dette er over.

Jeg ber en bønn for at kulturnorge vil ta vare på sirkusene slik at de i fremtiden også kan levere levende underholdning til by og bygd.

Om Oss ● Styret ● Medlemmer ● Bloggen ● Kart ● Kalender Bli Medlem